Hva er mentalisering?

Mentalisering er et nytt ord for kjente fenomener, og er et samlebegrep om implisitt og eksplisitt å fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv (eks. behov, ønsker, følelser og fornuft). Evnen til å forstå sine egne og andres følelser, tanker og motiver viser seg gjennom solid vitenskapelig empiri å være grunnleggende for så vel hverdagslivets velfungering, samt hverdagens komplikasjoner som misforståelser og konflikter, men især for utvikling av psykopatologi. Mentalisering spiller en nøkkelrolle i organisering av selvet og i utvikling av affektregulering.

Begrepet mentalisering kommer opprinnelig fra den franske psykoanalysen (Luquet, 1987; Marty, 1990; Lecours & Bouchard, 1997) på slutten av 1960-tallet, men delte seg på tidlig 1990-tallet, når Baron-Cohen (1995), Frith & Frith (2003) og andre brukte det til å forklare neuropsykologiske svekkelser hos schizofrene pasienter og autister, mens Peter Fonagy, Mary Target og kollegaer (Fonagy & Target, 1996, 1997: Fonagy, Gergely, Jurist & Target, 2002) benyttet begrepet til å forstå psykopatologi og utvikling i forhold til tidlige tilknytningsforhold. Anthony Bateman og Peter Fonagy i London har vært pionerer i å oversette teoretiske prinsipper til terapeutiske metoder (Bateman & Fonagy, 2004, 2006). Den vitenskapelige og kliniske gruppen på The Menninger Clinic i Texas, USA, er også viktige bidragsytere med Jon G. Allen i spissen (2001, 2003, 2006).

Begrepet kan virke teknisk, men blir mer menneskelig når man minner om at intra- og interpersonlige mentale prosesser inneholder en rekke emosjoner. Derfor er mentalisering er en form for emosjonell kunnskap (Allen, 2006). Mentalisering er en mest ubevisst, intuitiv emosjonell reaksjon som respons på sosiale interaksjoner. Mentalisering gir oss hjelp til å regulere følelser ved å gi dem kontekster, ved å tilskrive intensjoner og mening til menneskelig atferd, å forstå uskrevne regler, og til å forme vår forståelse av oss selv og andre. Det er derfor helt sentralt i kommunikasjon og i relasjoner. Mentalisering kan beskrives som evnen til å se seg selv utenfra, og se andre innenfra. Det knytter seg også et etisk aspekt til dette; jo bedre en forstår andre og deres atferd, desto vanskeligere er det å behandle et menneske som en ting.

Mentalisering betyr å kunne forstå sine egne og andres misforståelser. Svekket mentalisering gjør at det er fort gjort å misforstå og å bli misforstått. Å handle på falske antakelser skaper ofte forvirring. Å misforstå og å bli misforstått kan utløse sterke følelser, som igjen kan føre til tilbaketrekning, fiendtlighet, avvisning, overbeskyttelse, maktmisbruk og symptomøkning (Bateman & Fonagy, 2004).

Gode evner til å mentalisere kan beskrives som sinnets immunapparat. Det kan bety å sette skråsikkerhet i parentes, føle klarere, og således hjelpe oss til å få tingene mer på plass. God forståelse av vårt eget og andres sinn henger sammen med evnen til å regulere og tåle egne følelser, samt opplevelsen av egen identitet.

Mentaliseringsperspektivet baserer seg på utviklingspsykologi og psykoanalyse, og ikke minst forsøker det å integrere neuropsykologi i modellen. Modellen inkluderer også en revidert versjon av attachment theory. Bowlby (1969) grunnla tilknytningsteorien, og beskrev hvordan mennesker har et grunnleggende, biologisk behov for å søke etter sikker tilknytning for overlevelse og utvikling. Tilknytning ses på som et medfødt, biologisk instinkt for å sikre overlevelse, beskyttelse og reproduksjon gjennom fysisk nærhet til omsorgsgiver. Tilknytning bidrar til den neuropsykologiske utviklingen av sosiale evner.

På basis av empiriske observasjoner og teoretisk utdypelse, har Fonagy og Target utviklet (1996, 1997) argumentet om at evnen til å forstå interpersonlig atferd i form av mentale tilstander spiller en nøkkelrolle i selvorganisering og affektregulering. De påstår at det psykologiske selvet dannes gjennom å kjenne mentale tilstander, og at denne kapasiteten, utover genetikk og biologi, oppstår og utvikles gjennom samhandling med omsorgsgiveren via en prosess av speiling, og til slutt at denne kapasiteten kan bli hemmet midlertidig eller mer omfattende som svar på relasjonelle konflikter eller mangler, akutt stress eller traumer hos sårbare individer. Selvet utvikles fra å observere seg selv via andre. Ved å internaliserere persepsjoner fra andre om en selv, lærer barnet at sinnet ikke speiler verden, men at sinnet tolker verden. Sikker tilknytning fremmer mentaliseringsevnen, mens usikker tilknytning svekker eller hemmer den. I dag er empirisk kunnskap om tilknytning relativt robust, ikke minst hvordan henholdsvis sikre og usikre tilknytningsmønstre er en prediktor for mental helse.